MANNEN SOM REISTE TIL VERDENS ENDE
av Kari Margarete Wefring
Det var en gang en mann som bodde i et land langt mot vest. Han var flittig og arbeidsom, og ble stadig rikere på gods og gull. Allikevel var han ikke fornøyd.
Etter hvert som tiden gikk, ble han rastløs og urolig, og arbeidet enda mer for å glemme at han ikke var tilfreds med livet sitt.
En dag da han kom hjem, var huset tomt. Hans kone hadde forlatt ham. Han ble både sint og fortvilet, og da natten kom, sov han urolig. Like før han våknet hadde han en drøm.
Han drømte at han gikk ved stranden. Det blåste sterkt og havet var opprørt. Mørke skyer drev over himmelen, og han følte seg helt i elementenes vold.
Plutselig fikk han se en vakker havfrue som satt på en sten i vannkanten og gråt. Det berørte ham, og han gikk bort til henne og spurte:
- Hvorfor gråter du?
- Jeg venter på deg, men du kommer ikke, svarte havfruen.
- Hvor bor du? spurte mannen.
- Ved verdens ende, svarte havfruen.
- Hvor er det? spurte mannen.
- Her! svarte havfruen.
Så forsvant hun, og mannen våknet opp og følte en sterk dragning mot den vakre havfruen og havet. Trangen ble så sterk at han følte seg drevet til å dra ut for å finne verdens ende. Men hvor skulle han begynne? Da kom han på at han en gang da han var liten, hadde hørt om et land langt oppe i nord hvor det var et sted som het Verdens Ende. Dit bestemte han seg for å dra.
Etter en lang reise kom han endelig frem. Solen skinte, og det glitret i havet og i luften. Han følte varmen, pustet inn den rene luften og så de glitrende bølgene og det glattslipte svaberget, og han så seg rundt etter den vakre havfruen. Hvis han skulle finne henne, måtte det være her.
Han lette hele dagen, men havfruen fant han ikke. Stenen hun hadde sittet på, fant han. Den kjente han igjen fra drømmen. Han satte seg på stenen og følte seg ensom og ulykkelig. Tårene steg opp i øynene, og en stor tåre falt ned på en liten plante som hadde vokst opp i en sprekk ved stenen.
Tåren glitret i solen siste stråler - som en ren og skinnende perle - og da han festet blikket på den, fikk han se noe han aldri hadde sett før. Det var som om en mengde bitte små havfruer beveget seg rundt på overflaten av tåren mens de løsnet og bandt, løsnet og bandt, som små kjemikere. Han følte noe inne i seg løsne - og forbinde seg igjen - og innså at havfruen, stenen og havet var deler av ham selv som han hadde mistet kontakten med.
For første gang i sitt liv følte han seg som et helt menneske. Han forsto hvorfor hans kone hadde forlatt ham, og han så hva som måtte til for å bringe dem sammen igjen.
Han så også at han måtte til verdens ende for å finne havfruen, stenen og havet i seg selv. For det er nå en gang slik at der hvor den ytre verden ender, begynner den indre.
|