HAVFRUEN VED VERDENS ENDE

"For å kunne fly like raskt som tanken til et hvilket som helst sted, må du begynne med bevisstheten om at du allerede er fremme."

"Måken Jonathan" av Richard Bach

 

Måken Jonathan - Foto Borgny Berglund
HAVFRUEN VED VERDENS ENDE

av Kari Margarete Wefring

Det var en gang en mann som bodde i et land langt mot vest.  Han var dyktig og arbeidsom - og høstet både rikdom og ære.   

Allikevel var det noe som manglet.

Etter hvert som årene gikk, ble han rastløs og urolig, og han arbeidet enda hardere for å glemme at han ikke var tilfreds.

En dag han kom hjem, var huset tomt.  Hans kone hadde forlatt ham.  Han ble både sint og fortvilet, og da natten kom, sov han urolig.  Like før han våknet hadde han en drøm.

Han drømte at han gikk ved stranden.  Det blåste sterkt og havet var opprørt.  Mørke skyer drev over himmelen, og han følte seg helt i elementenes vold.

Plutselig fikk han se en vakker havfrue som satt på en sten i vannkanten og gråt, og han gikk bort til henne og spurte:

- Hvorfor gråter du?
- Jeg venter på deg, men du   kommer ikke, svarte havfruen.
- Hvor bor du? spurte mannen.
- Ved verdens ende, svarte havfruen.
- Hvor er det? spurte mannen.
- Her! svarte havfruen.

Så forsvant hun ut i bølgene.

Mannen våknet opp og følte seg uendelig trist, samtidig som han følte et sterkt savn når han tenkte på henne.  Ønsket om å se den vakre havfruen ble så over-veldende at han ville dra ut for å finne verdens ende.  Men hvor skulle han begynne?  Da kom han på at han en gang i sin barndom hadde hørt om et land langt oppe i nord hvor det var et sted som het Verdens Ende.  Dit bestemte han seg for å dra.

Etter en lang reise kom han endelig frem.  Solen skinte, og det glitret i vannet og i luften.  Han følte varmen, pustet inn den rene luften og så de glitrende bølgene og det glattslipte svaberget, og han så seg om etter den vakre havfruen.  Hvis han skulle finne henne, måtte det være her.

Han lette hele dagen, men havfruen fant han ikke.  Stenen hun hadde sittet på, fant han.  Den kjente han igjen fra drømmen.  Han satte seg på stenen og følte seg ensom og ulykkelig.  Tårene steg opp i øynene, og en stor tåre falt ned på en liten plante som hadde vokst opp i en sprekk ved stenen.

Tåren glitret i solen siste stråler - som en ren og skinnende perle - og da han festet blikket på den, fikk han se noe han aldri hadde sett før.  Det var som om en mengde bitte små havfruer beveget seg rundt på overflaten av tåren mens de løsnet og bandt, løsnet og bandt, som små kjemikere.  Han følte noe inne i seg løsne - og forbinde seg igjen - og innså i samme øyeblikk at havfruen i drømmen alltid hadde vært der, men at han hadde vært så opptatt med den ytre verdens gjøremål at han hadde glemt henne. 

For første gang i sitt liv følte han seg som et helt menneske.  Han forsto nå hvorfor hans kone hadde forlatt ham, og han skjønte hva som måtte til for å gi livet et nytt innhold.

Han innså også at han måtte til verdens ende for å finne havfruen i seg selv.  For det er nå en gang slik at der hvor den ytre verden ender, begynner den indre.


 

 
Verdens Ende - Tjøme - Foto Gro Heining
Fjærholmen - Nøtterøy - 
Foto Karl Petter Wefring
Verdens Ende - vintersolverv - Foto Carll Goodpasture
AstrologenKari.no | 820 96 533